Robyn (SE)

Robyn trenger strengt tatt ikke noen introduksjon, men hun skal få en likevel.

Helt siden hun singeldebuterte i 1995, bare 15 år gammel, har Robin Miriam Carlsson klart å kombinere kommersiell og fengende pop med eksperimenteringsvilje og musikalsk utforskning. Å si at det store internasjonale gjennombruddet kom med Body Talk-trilogien i 2010, blir en forenkling. Robyn hadde hitsingler i både USA og Storbritannia lenge før det, en av våre favoritter er for eksempel «Do You Really Want Me» fra 1995, men det var med låter som «Dancing On My Own» og «Call Your Girlfriend» at hun skrev seg inn i den populærkulturelle kanon. Så catchy, og så cool.

Honey fra 2018 tok en litt mer klubbete og innadvendt vending, men var ikke noe oppgjør med de svære poplåtene, snarere et ønske om å leve ut flere sider av seg selv og ikke bare drive med triste bangers. Årets album Sexistential er på flere måter en slags full sirkel, tilbake til det umiddelbare fra Body Talk-trilogien, men den har også mange av Honeys sensuelle og klubbete kvaliteter ved seg. 

Og så er det tematikken da. Robyn selv beskriver albumet som tantrisk, og mener det beskriver hvordan musikken hennes er tett knyttet til hvordan hun ser på sex, forhold og tilværelsen generelt – men nå fra perspektivet til en middelaldrende kvinne som har gjennomgått IVF-behandling og er alenemor. Det er morskap og clubbing, hook-ups og amming. Det er selve livet, det.